Sider

20. oktober 2010

Tur, perikard og konsekvensetikk.

I dag bestemte jeg meg for at kommunikasjonsforelesningen kunne dra sin kos, så kunne jeg gå en tur. (Med tanke på etikkuken neste uke: Jeg la pliktetikken på hylla og tok avgjørelsen basert på konsekvensetikk. Og er meget fornøyd med det.)
Jeg våknet opp til strålende solskinn, og tenkte at nå!, nå skal jeg jommen ikke la enda en finværsdag gå fra meg. Så etter frokost la jeg i vei, med mange lag klær, kamera i lomma, og ja, mobil i tilfelle jeg skulle skli og brekke noe.

Jeg innså plutselig at ja, jeg har gått mange turer i Bergen de siste årene, men veldig lite av det har vært i skog og mark. Spesielt i den kaldere delen av året har det meste vært på asfalt eller grusvei. Da jeg gikk rundt i frostknuspende strå, løv og barnåler, var det Fredtun-turer jeg tenkte på. Jeg har aldri gått så mye på tur som på Fredtun, og kalde høstturer til postkassa var egentlig veldig fint å tenke tilbake på. :)

Målet for turen var Damsgårsfjellet, og jo nærmere toppen jeg kom, jo kaldere ble det. Myrene ble mer isete, men fortsatt sviktet det tynne frostlaget da jeg satset for å hoppe videre. Jeg kan si en ting: Å få myrvann i skoene i juli kan være irriterende, men helt greit. I oktober er det ikke greit. Det er kaldt. Veldig kaldt. Lenge. Lenge etter du har kommet hjem til og med.

Da man nærmer seg toppen av nevnte topp, må man klatre litt, ja hvertfall bruke armer og bein. Der var en liten sildrebekk som renner ca akkurat der man må gå, frosset til et dekkende islag over de små steinene, og det var meget glatt. Hva tenkte jeg da? Tenkte jeg neiognei, hvordan skal dette gå? Tenkte jeg noe i den gaten i det hele tatt?
Nei.
Jeg tenkte: Denne isen rundt steinene er litt som perikardet rundt hjertet (hjerteposen). Men her er det lite ideelt med denne friksjonsreduksjonen. Oi oi oi. Da tenkte jeg at jeg har kommet inn i en ny nerdeverden. Og det er finfint.

Videre tenkte jeg mye på at jeg var meget fornøyd med dagens aktivitetsvalg. Og hvor usannsynlig godt det skulle bli å komme inn og dusje og ta på varme klær. Og at jeg måttee klare å lese kjemi etterpå. (Og det gjorde jeg faktisk.)
Jeg har forresten en anbefaling: Hvis du vil ta LEKRE bilder av din egen skygge, la den falle på en stein, men få hodet over. Da blir du bra. Bare se her:Nå, på slutten av denne fine onsdagen, har det kommet SNØ. What a day, what a day.

Og så et malplassert lite quote til slutt, som jeg atpåtil ikke husker hvor jeg har fra, bare for å ikke være ryddig og rett:
We accept the love we think we deserve.

Takk for i dag.