Sider

20. desember 2010

Appelsindød

Appelsinen har fått skrumplever. Så den hoppet nesten selv bort i søpla, og jeg synes det er på tide å vende snuten østover. Snakkes!

12. desember 2010

Jeg vil hjem

Da jeg snakket med Kristin forrige uke (nei mandag), og hun var på vei (fra Etiopia) til Kongsberg og mor & far, fordi det var det hun trengte og ville akkurat da, tenkte jeg at det var et fint behov og ønske. Hvis jeg kan si det sånn. Det er jo noe litt fint i å ville hjem. Og jeg tenkte: jajjamen, det tenker jeg sjelden. Ikke noe stygt mot noen, men det er bare ikke det jeg tenker. Men plutselig (?) skjønner jeg det veldig. Ganske intens faktisk.

Jeg vil hjem. Selv om "hjemme" er litt upresist, siden Bergen også er ganske hjemme, er hjemme hos opphavet en egen kategori, på alle måter. Uansett, jeg vil hjem. Nå.

Til peisen, og sovne i stolen foran
Til Marianne
Til mor og far
Til den aldrende kattedotten
Til ekte vinter, med snø og skikkelig, tørr kulde. Ikke usynlig is.
Til meningsløs lesing av gamle barnebøker og se i fotoalbum jeg kan utenat
Til julepynten vi alltid har hatt
Til turene jeg "alltid" går om vinteren i Kongsberg
Til kaffe, på en måte jeg gir opp å forklare
Til å kunne variere pålegg
Til spørsmål uten svar innebygd, og kanskje svare på dem

Vekk fra Bergen.
Pause fra hele mitt Bergensliv. Ikke stygt mot noen nå heller, men det er ingen tvil i mitt hjerte om at en pause herfra blir sunt både for meg selv, og alle mine relasjoner. Alle jeg omgås vil forhåpentligvis tjene på det.

Skal jo snart hjem. Den 20.. Håper jeg tenker det samme da. Jeg får bare spare på tanken, og skyve den foran meg, og fylle tomrommet med pensumtanker. Det blir jo ikke noe problem, konsentrasjonen er jo på topp.

9. desember 2010

Litt bibel ++ på en torsdagskveld

Dagens bibelord, observert på vei ned fra Fløyen.
Men så, til poenget.
Noen ganger, for eksempel nå, skjønner jeg veldig godt de som vil ha en superpersonlig blogg. Eller egentlig det motsatte av personlig. Personlig utleverende er vel riktigere å si.
Da mener jeg ikke pro-ana- blogger, thinspiration, destruktive skriblerier eller de som legger ut bilder eller detaljer om sin selvskading og lignende, det virker oftere mot sin hensikt, eller hvertfall mot fornuftig handling enn noe annet. Og det kan ødelegge så mange andre. Kan jo på en måte forstå dem også, men stiller meg absolutt ikke positiv til det.
Jeg mener de som rett og slett bare skriver om hva de tenker om livets landevei, både motbakker og akebakker. Når de først har tatt steget til at det er greit at alle rundt vet alt de tenker på, så trenger de ikke ta hensyn til om de ”bruker opp” leserne sine, og det er for noen irrelevant hvor mange lesere de har. De har uansett en skrikeventil de kan bruke når trykket i hodet blir for stort. Og mange har faste lesere som kommer med oppmuntringer og støtte for veien videre, og sier hurra når det er på sin plass. Skjønner godt at de forsetter jeg. Og at det er kjempevanskelig å slutte å utlevere seg selv på den måten hvis en plutselig får beskjed av noen om at det kan være smart å ha en del detaljer for seg selv.

Men jeg skjønner ikke hvordan de klarer det, eller hvorfor de vil det, helt ærlig. Jeg hadde følt meg meget naken. Ikke med tanke på det O Store Internett og alle de fremmede menneskene som kan lese det, men det som står nærmere. Familie. Venner. Og ikke minst bekjente. De som ikke kjenner deg i det daglige, men stalker deg på facebook, og nileser bloggen din. Og er bloggen utleverende, kjenner de en del av deg på en måte, selv om de ikke gjør det. Og så møtes dere sånn tilfeldig. Eller klassereunion. Folk du ikke har snakket med på 10 år, som på en måte vet mye om hva som har foregått i hodet ditt de siste årene, men det vet du ikke, for de har jo ikke kommentert. Svett stemning.
Nei takke meg til for snikksnakk.

Men jeg skjønner dem allikevel. Så inderlig vel. 
Et superpersonlig bilde fra min adventstid. Haha.

1. desember 2010

Desember!

Nå er snart 1. desember over, og 1. søndag i advent vel overstått.
Det er usedvanlig kaldt her for tiden, som så mange andre steder. Men Fløyen har pynta seg, Torgalmenningen har pynta seg, LilleLungeren har pynta seg og jeg var rastløs i de lange bena mine. Dessuten trengte jeg å skape en illusjon av varme.
Såh, da tok jeg to-tre fluer i samme smekka.
Staselege folke(!)restauranten sto der og sang; Nå er du snart frem lille hobbit!
Og på den andre siden ventet de VAKRE adventslysene, som jeg forsåvidt kan se fra sofaen min, men på litt lenger avstand:Jeg måtte så klart ta et VAKKERT bilde av VAKRE meg med det VAKRE tente lyset. Jeg kan også nevne at jeg så ut som en bitteliten bolegutt med topplue og tannlegekinn. Jeg hadde usedvanlig mye klær i jakka, og dessuten dobbelt hettelag. Dette ga bolelooken. Tonet tøffheten litt ned med Madeiralua så klart. Og tannlegekinn? Vel, hva kan jeg si. Det var kaldt, og kinnene ble etterhvert akkurat sånn som når de er bedøvet hos tannlegen. Godt tegn? Neppe.
Den alltid vakre utsikten fra Fløyen, som jeg alltid tenker; hvorfor gidder folk å ta bilde av den gang på gang? Men det er jo fint. Så nå forstår jeg alt. Selv om det ikke blir så utrolig fint på bilder så klart.
Veien hjem gikk via torgallmenningen så jeg kunne ta det o store juletre i nærmere øyesyn. Finfint!
Helt til sist kan jeg jo nevne at jeg fikk PINLIG mye skryt på muntlig eksamen/ snakke-om-innlevert-oppgave i dag. Det var jo egentlig gøy, men ble litt satt ut, så da de plutselig spurte om noe, ble det helt blankt i toppen et øyeblikk. Men reddet meg inn på tipp topp vis. ;)
Memo til sensor: Eksemplarisk er ikke superlativ.